Unntatt hvergang oslo maraton går utenfor min dør.
Det er den dagen halve oslo løper utenfor hos meg.
De søler saft og kaster plast og rydder aldri etter seg.
De løper som om de har stjålet både startnummer og sko.
De ha'kke tid t'å drikke ferdig og langt mindre gå på do.
De ha'kke tid t'å drikke ferdig og langt mindre gå på do.
Og her i sentrum er det ingenting som virker eller går,
Ikke buss og ikke trikk, her er det idretten som rår.
Du kan ikke krysse gaten uten fare for ditt liv,
Og ambulansen få'kke henta deg før du er kald og stiv.
Og ambulansen få'kke henta deg før du er kald og stiv.
Her er det hjertesvikt og heteslag og nesegrus og snørr,
Og menisken henger utenpå, og alt er bare gørr.
Folk stryker nesten med i kampen for mosjon.
Det er så god en "nære-døden-opplevelse" som no'n.
Det er så god en "nære-døden-opplevelse" som no'n.
Folk løper dissende mens alle muskler skjelver som gelè,
Helt til alt de før har spist er ristet meget lenger ned.
Og for å vise at de kan svette og fråde som et dyr,
Så besvimer de på trappen her og gjør på seg og spyr.
Så besvimer de på trappen her og gjør på seg og spyr.
Så hvorfor driver folk og sprenger seg her utenfor mitt hjem?
Vi har ikke hatt no'n krig her siden nittenførtifem.
Nei, det er noe de skal rekke, der de haster på sin vei:
Det er å komme først til mål og bæsje utenfor hos meg.
Det er å komme først til mål og bæsje utenfor hos meg.