Det e mykkje som e trist,
når du får tenkt dæ om.
Og det e ikkje bestandig
du må tenke særlig heller.
Du kan ligge og se i taket,
te det bare strømme på.
Der e æ blitt ganske rå.
Der e æ blitt ganske rå
Ta det lille, røde skjørtet
i ei eske oppå loftet.
Som fikk danse med ho Anna,
og ho Anna dansa ofte.
Det va smilehull på knærne.
Det va risengryn te tenner.
Det va ganske mye lykke,
som ble lagt i våres henner.
Og nu
e ho Anna voksen,
og ska flytte ut av huset.
Og det e latterlig.
Det e latterlig
å gråte.
Det e mykkje som e trist,
når du får leita litt.
Og det e ikkje bestandig
du ska leite lenge heller.
Når du kommer dæ i stemning
står tragedian i kø.
Du kan bærre begynn å blø.
Du kan bærre begynn å blø.
Og det smilet hennes mamma
fra det året ho blei 15,
kommer nesten ut av ramma
med den første permanenten.
Å, ho skreik sæ te de krøllan,
men nu sett ho der og smile.
Det va ikkje slutt på krigen.
Ho e nydelig på bildet.
Og nu
e ho mamma gammel,
men ho har det samme smilet.
Og det e latterlig.
Det e latterlig
å gråte.
Det e mykkje som e trist
når det e dit du vil.
Og har kommet dit i livet
at du har te salt i såran.
Og kan holde dem ved like,
med et ganske lite dryss.
Det blir nesten som et kyss.
Det blir nesten som et kyss.