Jeg må ha luft
I hav av vin og sang går jeg på bunnen
med tistler i mitt hår og bind for munnen.
Mens glade fisker tømmer rogn i tangen,
er jeg i drømmen på en vakker strand
der intet usselt kryp tør gå i land.
Mitt navn blir nevnt til spott og spe
og fiskeøynene følger med,
i lykkerus og skadefryd
lar de meg høre uten lyd
at flertallet
flertallet er verden.
Jeg må ha luft.
Jeg føler rommet som et rep om halsen
som kveler ordene og stanser valsen. J
eg går i ring og teller tapte timer
og lever bare når en annen dør,
men neste dag er døren låst som før.
Mitt store vindu vender ut
mot tomme fat og kaffegrut
og ingen snur og titter inn
og plager meg med kaffen sin.
De vet at jeg
vet at jeg vil avslå.
Jeg må ha luft.
Jeg er en plomme i et egg av tåke
med skall av is som stenger ute bråket
men i mine syner har jeg sett en verden
hvor ingen murer stenger sol og regn
og jeg kan stå og le og kaste stein
på dem som ikke kommer fri
fra lengselens idioti,
men når bildet flyr sin vei,
da ser jeg at de ler av meg
som ikke kan
som ikke kan få luft.