En flue bruker sine siste krefter
Sine rester av et liv
På mitt igjenlukkede vindu
Regnet står mot ruta
Dette huset bakker haspen på
Jeg tror jeg slipper det inn
For nå blåser det på jorden
Dagene trekker meg med
Tar i fra meg hva jeg hadde
Og evnen til å bedra meg selv
Trikken trommer mennesker
Inn og ut av byen
Våte paraplyer danser gatelangs forbid
En mor med sine voksne døtre
Smiler, famler gjennom minner
Det eneste de nå kan dele
For nå blåser det på jorden
Tiden presser seg på
Før tok hun dagen som den kom
Nå gripes den i det den er forbid
Så er jeg atter ingens venn
Og ingen syder lenger
Ingen sorg og ingens glede, ingen sving
Hvorfor skal min munn
Ganske uten grunn
Så nå blåser det på jorden
Du ser på meg
Hva tenker jeg på
Ute brenner regnet
Og dit ut er det nå jeg går