Det er vår der han står i lunden
Ved et landskap i lyset stilt
Men om gleden rår verden den stunden
Blir våren på hans sjel forspilt
Hans sverd står plantet i tinende jord
Som en søyle av tap i en verden som gror
Der det brant i hans sjel er det øde og kald
Slukket da lykken i avgrunnen falt
Holder han håpet han alltid har hatt
Men meningsfylde hvor bliver du av
Skal tomheten kun slåes i sten på min grav
En tyngende byrde er tapet av hjem
Og den lykke han alltid beskyttet
Lik gamen i helvete båret av dem
Som deilder i skogen flyttet
Et håp om det liv som av skjebnen forbys
Brenner flimrende nå, som et døende lys
Han prøver å nå det, et fåfengt mål
Som å kjempe mot skygger med never og stål
Men når han skjønner hva skjebnen har ham å forunne
Brenner lyset ned og går til grunne
Men hva nå, når han vil selv sin søken forsake
For håpet gikk sist, nå står han intet tilbake