Drevet vekk av ukjent ørn
Vanhellig entré av korsets skjender
Jeg speider til en mørkere horisont
Jeg sår spiren til den Store Angst
Som tunge vingeslag i det fjerne
Dødsskvadroner av ren aggresjon
Hva hadde du i vente
foruten supersonisk helvete (jeg skjenker deg)
Diafonisk larm manet frem
som en suggererende kaoshymne
med formål atter å vekke til
det eldste og mest primitive av vrede
Krystallisert smerte
hildret på den grimme slagmark
Synet av maskinell utryddelse
som en forløsende ild i slike svarte hjerter
Som deres siste smertefulle åndedrag
Som disse torner river i deres øyne
Ei kan det lignes mot sekler til ende
i slik villelse og sorg (i jordlig eksil)
Den ukjente soldats grav
og hans ettermæle vitrer hen
Luftbåren aske og den bitre sefyr
henimot utbrente landskap
ennå i smerte
Der deres frelser falt kraftløs til jorden
slår jeg jernvinger om hans evigdømte minne