La meg fortelle om en mann.
En som jeg kjente godt som barn.
Han giftet seg med mor da jeg var fem
og forsvant,
da jeg var cirka ti.
Og kanskje var det ikke meningen,
men jeg ble svært glad i ham.
Han var snill, sint, morsom og tykk,
og ble ganske lett fornærmet.
Nå har det gått så mange år.
Har nesten glemt at han fikk magesår.
Men jeg husker varmen i hans stemme,
som om jeg hørte'n i går.
Hvis jeg tok med meg venner hjem
så kunne han spøke fælt med dem.
Men jeg sa alltid klart ifra at han ikke var min far
men,
jeg var stolt alikevel.
Og til og med min fars familie
kunne ikke la være å smile.
Mor holdt kontakten med sin eksmanns slekt,
fordi den nye mannen passet inn perfekt.
Nå har det gått
så mange år.
Har nesten glemt mors hjertesår.
Da hun kom hjem å hørte ett lydbånd der han sa
"jeg går."
Så selv om du snek deg bort fra oss
har jeg nok alltid tenkt,
til tross.
At jeg er takknemlig likevell
for at du gjorde min barndom spesiell.
Jeg er takknemlig likevell
for at du gjorde min barndom spesiell.