Klokken er syv og Berit skal ut
og slå en kveld ihjel.
Speilet forsikrer at masken er vakker.
Hun glir mot lyset som en orm
i disco-uniform.
Det trekker hardt i hver rytme,
og Berit danser med.
Nå kan det store skje.
Klokken er ni og Bjørn er på vei,
ustø, med tynnet blikk.
Står som en stut foran kviger på beite.
Han spriter opp selvsikre smil
i disco-munter stil.
Det banker blod fra hans hode
helt til hans manndoms pryd.
Luften er lam av lyd.
Klokken er to og Berit og Bjørn
har lagt seg rygg mot rygg.
Han har fått nok, og hun gjør som hun sover.
En flom av ord, ingenting sagt.
Fått, men intet følt.
Berit har drømmer om prinser.
Bjørn samler flere poeng.
Dukker i dukkeseng.