Den lille mann ble født en kveld på samfunnets klinikk,
en ankomst uten smerter i en menneskefabrikk.
En ledig bås sto klar for ham, desinfisert og varm,
så lå han der og skrek av angst med nummer på sin arm.
Da lød:
Velkommen til Maskinen. Maskinen har en plass til deg.
Du kan ha mange gode evner, men Maskinen går sin egen vei.
Den lille mann ble flasket opp på glansbilder og fly.
Hans far gikk fra en ødelagt bygd til samlebånd i by.
Hans mor var livlig, glad og lys, men mørket ble for stort.
Så ble han sendt på skolen for å få sin lykke gjort.
Den sa:
Velkommen til Maskinen. Maskinen har en stol til deg.
Du kan ha lyst å lære mye, men Maskinen går sin egen vei.
Den lille mann ble flink i ditt og mindre flink i datt,
men når det gjaldt en levevei, var alle grenser satt.
Så så han snart sin far i grav, sin mor på gamlehjem,
og søkte seg en sikker jobb, han tjente mer enn dem.
Den sa:
Velkommen til Maskinen. Maskinen har en knapp til deg.
Når du er bundet til en spake, kan Maskinen gå sin egen vei .
Den lille mann fikk hus og bil og slet seg halvt ihjel
for barn og høflig kone som ga trøst og smil hver kveld.
Han spiste godt og kjøpte ting, han slapp å bo i blokk,
men samfunnet var bygget på at ingen mann fikk nok.
Det sa:
Velkommen til Maskinen. Maskinen har bedøvet deg.
Og direktører og eksperter og Maskiner går sin egen vei.
Den lille mann var en av dem som døde uten ord.
En av de tause slaver som de fleste på vår jord.
Han sier aldri noe, for han tror han er for dum,
men hvis han ikke snakker snart, blir hele verden stum. i
Da lyder:
Velkommen til Maskinen. Maskinen har en lønn til deg.
Du er et ledd den ikke trenger, og Maskiner går sin egen vei.