I livet var jeg fanget i min sarkofagiske hud
Pint av mine egne mørke hemmeligheter
Prøvelsen av det som var et jordisk Liv,
gjorde min venten i skjærsilden forskyndet
Av mine synders Bestialske natur
Min blodlinje binder meg til denne skjebne
Mine fordums broer er for alltid brent
For mine føtter venter dødsriket
Der er jeg fri fra lenken av min tørst
Gods og levnet har jeg forsaket
For å råde over disse blodige bredder,
og dens svikefulle understrømmer
For min dyriske drift skal herske, i enevelde
I dypet fra min trone skal jeg finne,
min makabre katarsis
I mitt åsyn, fortapte sjeler
Fra tidenes morgen, i sydende blod
Det spilles et kakofoniens rekviem
Fra deres pinsler finner jeg mening
Jeg er fortapelsens legeme,
som beskuer deres evinnelige lidelse
Min skitne sjel, deformert,
til en Avgrunnens skapning
For evig voktende elvens bredder...