Johan e fri for gjeld, - men frustrert
som en førtidspensjonert.
No e livet hans halvert
og huset betalt.
No sitter han der, feit og forsagt
med musikk i langsom takt,
stuegrisen uten makt
når noe går galt,
et sted i det store velferdshavet,
levende begravet.
Kom inn og møt
Johan, i sine beste år.
Han venter på en vår,
men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
men ser det hele skje,
mens tiden går.
Han føler seg så streit. Han blir stum,
som om kilden hans va tom,
som om ingen bryr seg om
ka han har å si.
Han kjenner seg så feig, påtatt fjern.
Han har lagt seg sjøl i jern,
med et fjernsyn som et vern
ut mot det fri.
Han går til sin elskede med kler på
og blader som han ser på.
Snart sover han.
Johan, i sine beste år,
som venter på en vår,
men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
men ser det hele skje,
mens tiden går.